Minner fra Magiske Maui i Mars.

M&M&M&M. Nesten så jeg fikk lyst på M&M her, enten de påskefargede som er i butikkene nå, eller egne customized. Hadde det stått Nora på M&M'sen hadde jeg spist de med meget, meget, meget god samvittighet.

Men, det var et sidespor, for det er Maui som er dette innleggets tema.
Vi ankom Maui sent en onsdags kveld, og siden vi alltid lærer av våre feil, dro vi rett bort til leiebilene. Elias, Halvor, Alice, Markus, Anne og jeg leide så en mini-van. Wohoo, enda en roadtrip!
Siden vi ankom så sent, var det ikke annet å gjøre enn å dra på McDonalds, og så innkvartere oss på enda et snasent hostell. Denne gangen var det utvlagte rommet et tiny firemannsrom (med en sovende mann med langt hår) på hostellet Banana Bungalow. 4 dusjer og 2 toaletter (alt i samme rom) måtte deles av hele korridoren. Da Nora så dette, ble det stor jubel og stemningen var til å ta og føle på. Naaaah, det var faktisk helt ok, jeg har innsett at hostell aldri er, og aldri blir hotell.

Neste morgen stod vi opp tidlig for å dra på roadtrip. Denne dagen stod "the road to Hana" for tur, en bilvei som blir beskrevet som en av verdens vakreste strekninger. Det var flere waterfalls, grønne trær, blomster og blått hav langs hele strekningen. Vakkert var det jo absolutt, men siden jeg befant meg helt bakerst i bilen og allerede hadde fått en stor dose med naturopplevelser i Kauai, mistet jeg ikke pusten av begeistring av den grunn. Hele dagen ble brukt til å kjøre rundt omkring i Maui, mens høytaleren gikk for fullt med svenske hits à la svenske dj Elias. Sahara Hotnights, Håkan Hellström og Miss Li er nå mine tre nye favoritt band/artister. Lenge leva söta bror!



Dagen etter var det tid for å ta frem den spreke siden av meg igjen, for da stod bestigning av Haleakala - en "død" (aka ikke lenger aktiv) vulkan/krater - på dagsplanen. Denne vulkanen lå høyere oppe en kjære Norges Galdhøpiggen, så da fikk jeg slått min personlige høyderekord med glans. Litt slitsomt var det jo å gå opp, ned, bort og frem i dette kateret, men vi fikk en fabelaktig utsikt, så det var verdt strevet. Vi var til og med så høyt oppe at vi kunne se ned på en regnbue, så sangen "somewhere over the rainbow" ble endelig forståelig. Resten av dagen ble beachlife og det hører til!




Siste dag i Maui stod vi igjen opp grytidlig, denne dagen var det snorkling på agendaen. Jeg har jo aldi snorklet før, så jeg så for meg de verste scenarioene at jeg for eksempel med bitt av en giftig fisk eller ble slukt av en hval. Dette skjedde da heldigvis ikke.. Men for en utrolig fantastisk opplevelse det var å svømme mellom fargerike "Nemo"-fisker og koraler. De beveget seg helt naturlig og uberørt av at det var en nyskjerrig-per av en Nora som stirret og pekte på de. Flere av de andre så store skillpadder, men det fikk ikke jeg med meg. Mens vi var i vannet og snorklet, kunne vi se hval hoppe litt lenger ut på sjøen, og under vannet kunne man høre at de "snakket" til hverandre. Det hele føltes magisk! Magiske Maui! :)

Etter noen timer på stranden, dro vi videre til en årlig reggae-festival som er en hyllest til Maui's hvaler. Hvalebestanden på Maui har endelig begynt å ta seg opp igjen, så det måtte feires. Festivalen kunne by på masse mat, feel-good musikk, barn, voksne og hippier. Veldig gøy å se, særlig når hippiene tok av til musikken!


Dagen ble avsluttet ved å se på solnedgangen mens vi fortsatt var på festivalområdet. Dette var en ordentlig solnedgang, der man fikk se hele solens bevelgelse helt til den "forsvant" ned i sjøen. Litt vanskelig å beskrive det, men det var definitivt den fineste solnedgangen jeg har sett. Da solen ikke lenger var å skimte, brøt det ut med klapping fra alle festivalens deltakere. Litt spesielt! Det var en helt perfekt dag, og perfekt avslutning på mitt opphold i Maui.


Samme kveld dro vi med fly tilbake til Waikiki, og var fremme nærmere midnatt. Anne og jeg hadde bestemt at vi skulle bruke den siste kvelden vi hadde sammen her til å feste. Vi pyntet oss med kjoler før vi satt oss på flyet, slik at vi kunne så og si dra direkte fra flyplassen og ut på byen. Kjole på fly var en temmelig kald opplevelse, så da vi ankom Waikiki etter en liten halvtime, var jeg både frossen og kald, så da måtte jeg ty til bukse. Typisk! Da vi endelig ankom hostellet hvor vi måtte plasere bagasjen, var vi rimelig trøtte, og det kom ikke akkuratt overraskende på at vi ikke var i det største festehumøret lenger. Dermed dro vi heller på en bar på en takterasse, der jeg til min store glede endelig fikk min "Hawaii"-drink, en Pina Colãda servert i en kokosnøtt. Opprinnelig hadde jeg jo yttrett et stort ønske om å få servert en paraplydrink under en palme, men dette viste seg å være ganske vanskelig å få til på Hawaii. Men en pina colada under en stjernehimmel med utsikt over waikik's strand og palmer, var en ganske så bra erstatning.


Flyet tilbake til Vancouver gikk kl 19 dagen etter, så min aller siste dag lå jeg flat på stranden. Jeg hadde store planer om å lenke meg til en palme, og nekte å forlate staten, men den fornuftige siden av meg fant ut at jeg får fullføre utdanningen min og heller komme tilbake med en tykk lommebok. Mahalo Hawaii, and helllllloo Vancouver!