Sporty spice. Tja.

Tenkte å gi en liten staus på 1-milsløpet mitt. Ja, jeg vet det ikke er all verdens å løpe en mil for flere der ute - men for meg er det en VELDIG stor ting. En bragd. Foreløpig klarer jeg ikke presse meg så mye mer enn den vanlige ruten på cirka 6 kilometer. Det vil si, jeg presser meg vel så og si ikke. Manglende konkurranseinstinkt? Står i mot press? Uansett, så er jeg en god del bak målet på 1 mil innen den 24. september, så i skrivende stund ser det ikke så lovende ut. Men, det kan snu :)

Jeg har endelig kommet til det punktet hvor jeg synes det er kjempedeilig med en joggetur. Det er ikke lenger et ork, men godt å være i bevegelse og det føles selvsagt ekstra bra etterpå. Jeg husker at jeg flere ganger har blitt lei første minuttet av joggeturen. Kanskje det kommer med alderen? Eller kanskje det er musikken?

Nå skulle jeg selvsagt ha et sikkelig sporty bilde av meg selv, men slikt eksisterer ikke. Så, dere får heller ta meg på ordet ;)

Rosetoget

I dag gikk jeg i rosetoget mot terror, det vil si, jeg stod i rosehavet. 150 000 Osloborgere og meg selv. Det var så vakkert, fint og trist. Roser ved Domkirken, politibiler, Spikersuppa, trer. Ja, overalt. Jeg har aldri sett så mange ute i gatene. Det var helt utrolig.

Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan vise avsky og påvirke fremtiden. Vi kan ikke forestille oss den sorg de pårørte føler, men vi kan vise at vi står samlet bak dem. Det er alle mot en denne gangen og den ene står så helt helt alene. Vi kommer aldri til å forstå, vi forstår ikke nå og vi forstår ei heller om 60 år. Aldri.

Mine tanker.

Jeg gråter for dere. Flotte og engasjerte ungdommer som har blitt utsatt for en ubegripelig og umennskelig gjerning. Jeg gråter for dere som overlevde, omkom og alle pårørende. Det er så urettferdig og galt. Ingen skal utsettes for dette. Ingen.

De to siste dagene har vært rare. Man ser så godt hvordan hele Norge er i sorg. Gjennom ansiktsuttrykk, flagg på halv stang og mobilisering i sosiale medier. Dette vil prege oss resten av livet. For meg føles det som alt annet i livet har blitt bagateller. Små bekymringer var ikke lenger noe å bry seg om.

Jeg er stolt av å være norsk. Vi bryr oss om hverandre, vi er der. Eskil Pedersen, Jens Stoltenberg og beredskapstjenesten fortjener all respekt. Dere er helter!

Update

The latest addition to my closet: En fantastisk bluse fra Designer Remix. I heart! Var også innom frisøren i dag og ga etter for mersalg. Jeg gir da aldri etter for frisørmersalg, men gosh, så lett det er å bruke penger nå som jeg endelig har penger å ta av. Frisøren sa at jeg med produktet kunne lage "effortless" hollywoodkrøller. Kaaatching - and I am sold! :D

Mitt overfladiske mål for resten av livet er å aldri igjen ha på klær jeg ikke liker. Regelen har følgende unntak:

- Dager med maling av hus (som jeg så og si aldri kommer til å gjøre fordi jeg heller står for kake som skal severes i malepausen)

- Dager med kosebukse (rett og slett fordi kosebuksen er stygg, men uunnværlig).

Neida, jeg skal ikke bli så overfladisk jeg. Det er bare slitsomt. Snakk om slitsomt - nå snek det seg en bille inn på soverommet. Must go!

Lulu`s

Med ny jobb følger alltid ny jobbveske. Denne herligheten fra Lulu´s var på 30 % på AnyWho på Lambertseter. Me love!