Lost in the middle of nowhere in Kauai.

Klokken 8:00am søndag morgen, gikk flyet til den neste av Hawaii's øyer, nemlig Kauai. Etter å ha vært ute til klokken 5:30 am, for så å pakke bagen, var jeg rimelig trøtt og sliten da jeg kom til flyplassen. Bedre ble det ikke da jeg hadde glemt å ta med den nyinnkjøpte pakken med smertestillende. Men, vi kom oss til flyet tidsnok, og heldigvis tok flyturen bare 20 minutter.

Da vi ankom, bestemte vi oss for å leie en bil. Men til vår store forskrekkelse var alle biler på hele øya utleid, så da måtte vi ty til taxi. Vi tok oss frem til hostellet, og ble møtt av hostellets eier. Dette var en mann man ikke skulle messe med, som drev hostellet under de betingelser at alle skulle rydde etter seg selv i tillegg til å gjøre litt ekstra for hostellet, og vi fikk ikke bo der om vi ikke følgte en lang liste husregler. Jeg fikk litt hakeslep om å måtte gjøre mer enn å rydde etter megselv, ettersom det er et hostell, men turde jo ikke annet enn å obey the rules. :p Hostellet lå i en liten "town" som heter Kapaa og består av en highway, noen spisesteder og en ABC-store. Vi hadde jo ikke gjort oss bryet ved å sjekke ut noe om dette stedet på forhånd, og det viste seg å være en bommert, ettersom Kapaa ikke akkuratt var verdens navle. Min første dag i Kapaa gikk mest i å være syk, sliten og angre på at jeg forlot Waikiki..

Dag to hadde jeg kommet i litt bedre spirits, og var klar for nye utfordringer. Alice, Elias, Simon og Halvor hadde bestemt seg for å tilbringe dagen i kajakk, så da hang vi andre oss på. Jeg har jo aldri kajakkpadlet før, så var litt smånervøs for å velte kajakken og drukne uten at de andre merket noe. Må alltid overdramatisere litt.. Heldigvis hadde de kajakker for to og to, så jeg delte med Anne. Selvom det var ganske så tungt å padle, var det en fantastisk opplevelse. Vi padlet i en elv omringet av regnskog, og det føltes nesten som å være i Amazonas. Det var rett og slett kjempefin natur, og deilig å oppleve den fra sjøsiden. Dessuten følte jeg meg som en sprek og sunn ungdom!

Vi padlet et stykke, og kom så til turens høydepunkt, nemlig en waterfall. Det var en surreal opplevelse å endelig se noe jeg bare har sett på bilder/filmer.. Vi kunne til og med bade der, så vi gjorde jo selvfølgelig det, men det var overaskende kaldt og forblåst jo nærmere man kom waterfallen. Men det var verdt det, for nå kan jeg si jeg har badet i en! ;)
Padleturen tilbake var SLITSOM, jeg følte meg som vanlig syk og redusert, det var motvind og det begynte å regne. Men med våre solide muskler, gikk det sakte, men sikkert fremover.

Neste dag hadde de andre i "gruppen" vår leid seg den eneste ledige bilen i Kauai, men uten plass til verken Anne, Markus eller meg. En skuffet Markus bestemte seg da for å lese til midterm, mens Anne og jeg bestemte oss for å prøve Kauai's bussforbindelser. Bussene gikk 1 gang i timen, så det var ikke akkuratt verdens beste kollektivsystem. Vi følte oss eventyrlystne, og dro med den bussen som kunne ta oss lengst vekk fra Kapaa. Etter å ha sittet på bussen i det som føltes ut som år og dag, var vi kommet til nest siste stopp.. Jeg hadde fortalt buss-sjåføren at vi bare var på sightseeing, så ved nest siste stopp sa han at vi burde enten sitte på tilbake eller gå av der, for de neste stoppene var bare bolighus. Vi gikk av ved stoppet han sa, men der var det ikke en eneste butikk, café eller noe. Det eneste de hadde var et lite nabolag-service senter. Så da måtte vi vente på bussen som kunne ta oss tilbake. Jeg spurte så buss-sjåføren om det var noen "town" vi kunne besøke på denne bussruten, og da fikk vi til svar at vi kunne stoppe ved Hanapepe. Hanapepe skulle visst være et Westerninspirert sted, og det var jo forsåvidt det. Hanapepe bestod av en eneste gate med dusinvis av kunstbutikker og to spisesteder. Men på vår vandring gjennom gaten (noe som tok 10 minutter) lærte vi at Hanapepe er stedet der Disney-filen "Lilo and Stitch" tar sted, så det var vel dagens viktigste tilegnede kunnskap.
På veien hjem til Kapaa, stoppet vi innom flyplassen og fikk endelig leid oss en bil til en dyr penge! Yaaay, roooadtrip!




Siste dag i Kauai cruiset vi opp og ned kysten av Kauai. Strendene vi kjørte forbi, og stoppet ved, hadde turkist vann og herlig myk sand. Vi tok oss tid til litt strandliv på en av de, og da så vi digre skillpadder svømmende i vannet. Badet gjorde vi også, selvom bølgene var digre, og jeg var litt smånervøs etter at jeg hadde lest i guideboken at en berømt surfer hadde blitt angrepet av en hai rett i nærheten noen år tidligere. Men jeg lever jo enda, så traff ikke på noen hai. Surferen lever forresten også enda, hun var 13 da haiangrepet skjedde, og nå surfer hun videre med en arm. Vi cruiset også forbi masse natur med bilen vår, og Kauai viste seg på sitt grønneste med sin regnskogsvegitasjon. Reisetipset from all of us to all of you: Bil er tingen å ha på Kauai! Neste stopp på reisen var magiske Maui..

Aloha, Waikiki!

"We're on our way to paradise" & "Welcome to paradise" var de første og siste ordene piloten sa over høytaleren da vi fløy over Stillehavet. Som en liten pessimist, synes jeg dette var fryktelig teit at han skulle heise opp forventningene mine enda mer, de var jo ganske så skyhøye fra før. Men piloten visste hva han snakket om, for Hawaii er rene paradiset!

Selve flyreisen gikk greit, selvom flyet gikk TIDLIG om morgenen. Halvor og jeg kom til flyplassen over 2 timer før avreise, og jeg stod søren meg i kø i 1 time og 50 minutter. Da jeg endelig kom frem til skranken for usa-innslipp, så ble jeg pent bedt om å gå tilbake fordi jeg ikke hadde fylt ut green card. Så mine damer og herrer, internettregistreringen er bare tull.

Men da jeg endelig kom frem til gaten, ble jeg veldig positivt overrasket over at the fremdeles finnes en Cinnabon på YVR. Vancouvers eneste Cinnabon, og jeg fant den kl 05:00 am, så da ble det velfortjent frokost. Da ble jo alle verdens bekymringer glemt med en gang, for cinnabun fra cinnabon er en av herlighetene på jord. Anbefales på det sterkeste!

Vi mellomlandet i San Fran, og hadde 5 timer før neste fly. Fem timer som gikk til spising, spising og atter spising. Pluss at jeg endelig fikk besøkt en Mango-butikk igjen, og ble overrasket over hvor fine klær de hadde. Men sammenlignet med Canadisk mote, er jo alt fint! Å fly fra San Fran til Honolulu tok snaue 5 timer, så ca kl. 15 lokal tid landet jeg i mitt paradis.


Vi bodde på Waikiki Beachside Hostel, og jeg, mine damer og herrer, er ikke så veldig stor fan av hosteller. Da jeg åpnet døren til mitt "dorm" trodde jeg jeg skulle dø. Det var rot og fremmede folk overalt, og ikke akkurat vanlig hotellstandard.. Frysninger! Etter noen timer kom de jeg skulle dele rom med, Anne og Markus. Kvelden ble så tilbragt på ett utested der de reklamerte med "bikini-show" og drinker til 2 dollar. Bikinishow gikk jeg "desverre" glipp av, og drinkene var fysj, for å ikke snakke om klientellet.. But still, Waikiki!!!

De neste tre dagene ble tilbragt på stranden og sightseeing. Selvfølgelig klarte ikke mitt svake imunforsvar å takle varmen, så etter en dag i Waikiki, ble jeg akkutt forkjølet. Fast bestemt på at dette ikke skulle ødelegge oppholdet, ble det appelsinjuice og painkillers for alle penga. Tross i forkjølelsen, klarte jeg å nyte Waikiki, fikk smakt på utelivet og til og med gått fottur på et fjell (krater). Jeg falt pladask for Waikiki, og har bestemt meg for at dette blir mitt neste utvekslingstarget. Nora - a student at the University of Hawaii.. Det slår Canada anytime! Hva kan vel være bedre enn å bo et sted med varme, palmer, ananas, blomster, uteliv og surfere? Not much!!




Neste stopp var den grønne øya, Kauai! Stay tuned..

Aloha, aloha, aloha......

Under 12 timer til jeg retter snuten mot Hawaii, to the land of Obama og Jack Johnson! Jeg gleder meg stort, og har i dag gått til innkjøp av Lonely Planet reiseguide. Falt for den blomsterkransen på forsiden, og håper og tror mitt opphold kan oppsummeres ved hjelp av mange blomsterkranser som det, og selvfølgelig palmer. Vi skal besøke Oahu (Honolulu), Maui og Kauai, tror det blir i gjennomsnitt rundt 20-25 grader, så det blir veldig deilig! Det eneste jeg ikke liker er alle disse hostellene med fremmede mennesker, men det er vel litt av opplevelsen. Endelig skal jeg få realisert drømmen om å konsumere en paraplydrink (gjerne i en kokosnøtt) under en palme i Hawaii. Selvfølgelig blir det plenty med bildebevis om dette skjer.

Jeg har jo fått helt dilla på denne bloggen min, tenker på den hele tiden. I går knakte det høyt i hjernen min da jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle dele fra mitt liv i canada, og det knakte ikke uten grunn, for jeg kom opp med "the big theme" take-away-middag.
Det er ikke så veldig ofte jeg spiser take-away, mye sjeldnere enn jeg burde. Det koster nemlig bare rundt 5-6 dollar på et food court ved skolen, og da får man veldig mye mat. Denne gangen kjøpte jeg asiatisk (surprise), men som en ny vri kjøpte jeg Tofu. Tofu er faktisk ganske populært her borte i Van, og jeg trodde jo første gang at det var en karamell-sak, men der tok jeg jammen feil. Om jeg ikke tar feil, er det en "ost" lagd av soyabønner. Jeg leste på dagblad.no at det var en av de matvarene man burde spise mer av, så jeg ga Tofu en real sjanse her igår. Synes nå ikke det var så supergodt, det smakte litt plastikkaktig og synes konsistensen er litt merkelig. Det blir på en måte som å spise karamellpudding uten sukker og karamell.. Stay tuned for nye gastronomiske erfaringer! Men, først, Hawaii!!

Robots need love too, they want to be loved by you.

Tenkte jeg skulle føye meg i rekken å begynne å blogge, selvom dette sikkert er en fallende trend, but still, en trend jeg enda ikke har rukket å følge før idag. Denne bloggen er ment for et innblikk i mitt liv i Vancouver for dere kjente og kjære der hjemme, men også som en vekker for meg slik at jeg faktisk husker noe av det jeg gjør her borte. Ting kommer så altfor lett i glemmeboken, men ikke nå lenger, for nå skal det blogges.


Så hva passer vel bedre enn å skrive sin første blogg etter et besøk på Granville Island?! Granville Island er en veldig fin liten bydel i Vancouver, og stedet består av spesielle butikker og markeder. Et must see i Vancouver for de som har tenkt seg hit. I kveld hadde min canadiske favorittartist konsert i "the waterfront theatre" på Granville Island. Artisten heter forresten Dan Mangan, og han er en 25 år gammel singer/songwriter fra selveste Vancouver. Han sang under åpningsuken på UBC, og etter det har jeg vært en stor fan, og har vel sett han 4 ganger nå. Har til og med en signert cd "Postcards and Daydreaming".
To band spilte før Dan, det første var et "cosmetic folk band" (hva enn det betyr) som het The Buffalo Swans. Det andre bandet har jeg allerede glemt navnet på.. Bra band begge to! :)
Men det var da Dan Mangan vi ventet på, og Dan Mangan fikk vi tilslutt. Kjempebra konsert! Den siste låten han spiller under hver konsert heter "robots need love to" og er en sing-a-long sang, og det er like morsomt hver gang. Sjekk ut Dan Mangan!

Her kommer flere bildebevis på at vi faktisk var på konsert en mandags kveld..