Rosetoget

I dag gikk jeg i rosetoget mot terror, det vil si, jeg stod i rosehavet. 150 000 Osloborgere og meg selv. Det var så vakkert, fint og trist. Roser ved Domkirken, politibiler, Spikersuppa, trer. Ja, overalt. Jeg har aldri sett så mange ute i gatene. Det var helt utrolig.

Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan vise avsky og påvirke fremtiden. Vi kan ikke forestille oss den sorg de pårørte føler, men vi kan vise at vi står samlet bak dem. Det er alle mot en denne gangen og den ene står så helt helt alene. Vi kommer aldri til å forstå, vi forstår ikke nå og vi forstår ei heller om 60 år. Aldri.